Utsikten fra toppen av Storhornet i Oppdal

Storhornet (1589 moh) er trolig den mest besøkte av fjelltoppene i Oppdal kommune. Spesielt på godværsdager i påska kan det være rene folkevandringen oppover fjellsida.

Fra parkeringsplassen ved Breen gård er det ca. 5 kilometer til toppen og en høydeforskjell på 940 m. En bør beregne omtrent to timer til topps.

Bildene i dette innlegget er tatt 23.09. i år, med unntak av bildet fra toppen med steinhytta som er fra 20.09.2012.

Storhornet sett fra nordøst.

  

Steinhytta på toppen ble bygd i 1945 og ble tatt i bruk året etter. Blåhøa skimtes så vidt til høyre for varden. Foran inngangen er det murt opp en levegg.

I sør er det utsikt mot Snøhetta, Larstinden, Svånåtinden og Store Langvasstinden, alle over 2000 meter.

Mot vest ser vi mot øvre deler av Storlidalen og Storsalen (1720 moh.), Innerdalsporten, Kringlehøa (1493 moh. -  den markerte kammen litt til venstre for midten) og Slangelifjellet (1488 moh.). Den gråfargete fjellskråninga helt til høyre i bildet leder opp mot toppen av Okla (Snydda).

 Her har jeg zoomet inn på venstre halvpart av det forrige bildet. Det gir oss litt bedre muligheter til å skille de forskjellige fjellene. Bakerst i horisonten, helt til venstre i bildet stikker Store Trolla (1850 moh.) opp. Dette er det høyeste fjellet i Trollheimen. Til høyre for Store Trolla, ser vi Såtbakkollen (1840 moh.). Midt i bildet er det to flate topper, den bakerste er Skarfjellet (1790 moh.) og den litt på skrå foran er Tårnfjellet (1521 moh.). Mellom Tårnfjellet og Kringlehøa kan vi skimte Innerdalstårnet (1452 moh.).

Neådalssnota (1621 moh.) er med sin taklignenede topp-profil en av de mest markerte og karakteristiske toppene i Trollheimen. Fjellet kan nås både fra Kårvatn og Storlidalen, men det er en drøy tur. Eller ser vi Indre (1600 moh.) og Midtre Gjevillvasskamben (1627 moh.) og helt til høyre stikker toppen av Snota (1668 moh.) opp.

Dette bildet overlapper litt med det forrige. Til venstre er Midtre Gjevillvasskamben med Snota i bakgrunnen. Mellom Midtre og Hemre Gjevillvasskamben (1497 moh.) ser vi Rensbekkdalen og Rensbekken. De bratte Rensbekkbakkene er kanskje det botanisk rikeste området i hele Trollheimen. Her kan vi finne sjeldenheter som fjellvalmue og skredarve. Den fredete orkideen svartkurle har sine høyestliggende voksteder i Norge i disse beitepåvirkete bakkene.

En flik av Gjevillvatnet ses i forgrunnen

Mot nord reiser Blåhøa (1671 moh.) seg og de tre Trollhetta-toppene (den høyeste til venstre - 1614 moh.). Sandstranda på Raudøra ved Gjevillvatnet er en populær badeplass på varme sommerdager.

Høst på Minilldalsmyrene naturreservat i Trollheimen

 

Minilldalsmyrene naturreservat ble opprettet i 1990 for å " bevare et stort, uvanlig myrområde i denne naturgeografiske regionen, samt å bevare et vakkert landskap og en rik fuglebiotop" som det heter i verneforskriften. Reservatet ligger i kommunene Oppdal og Rennebu og dekker et areal på 1878 dekar.

 

 

Minilla med Blåhø, Falkfangerhø og Svarhamran i bakgrunnen.

Minilla slynger seg gjennom de skogbevokste myrene.

I bakgrunnen ses Minilldalsglupen der vi finner kildene til Minilla.

 

Minilldalsmyrene med Høghøa, Falkfangerhøa og Svarthamran.

Minilldalssetrene skimtes mellom bjørketrærne nederst til venstre i bildet. Svarthetta troner i bakgrunnen.
 

Blåhøbreen smelter vekk

 

I nordøstskråningen av Blåhø i Trollheimen ligger en isbre ned mot Svarttjønnin. I 1919 oppdaget oppdalingen Knut Rolvsjord en åpning som førte inn under denne breen og videre inn i ei mektig isgrotte. Det tok elleve år før denne grotta igjen viste seg fram og siden har den åpnet seg med ujevne mellomrom fram mot årtusenskiftet. Men nå får nok klimaendringene ta hovedskylda for at breen har krympet og isgrotta gradvis blitt kortere. Fotoserien nedenfor strekker seg fra 2001 og fram til i dag og viser den dramatiske endringen som har funnet sted.

 

Blåhøbreen og den søndre åpningen til Blåsalen/Speilsalen. Bildet er tatt 5. oktober 2001 mens breen ennå var sammenhengende og isgrotta et imponerende skue.

 

Blåhøbreen høsten 2006.

Dette var det siste året isgrotta med de to åpningene Speilsalen og Blåsalen var intakt. Breen kollapset året etter og Trollheimen ble en naturattraksjon fattigere.
Bildet er hentet fra Adresseavisen 4. november 2011.

  

 

 

 

 Bildet som viser breens utstrekning høsten 2011, er hentet fra Adresseavisen 4. november 2011 og er tatt av Ludvig Killingberg Jr. Den røde linja viser breens utstrekning i 2004.

 

 

 

 

 

Restene av breen slik den var 9. september i år da jeg tok dette bildet. Breen er nå på det nærmeste delt i to på tross av at det ligger igjen sommersnø som skjuler breens faktiske størrelse. Det eksponerte berget mellom de to delene er lys grått av farge sammenlignet berget høyere opp som har vært isfritt i lange tider. Fortsetter denne utviklingen vil nok denne breen være borte i løpet av et par tiår.

Til topps på Snota i Trollheimen

Snota 1668 moh.

Bildet er tatt fra toppen av Blåhø i oktober 2016

 

 

 

 For mange er en topptur til Snota den ultimate turen i Trollheimen. Fjellet kan nås fra flere kanter, blant annet fra Trollheimshytta. Nedenfor har jeg gitt en kort beskrivelse i tekst og bilder fra en dagstur 27. august  med Gråsjøen i Foldalen som utgangspunkt. Ta med rikelig  med mat og drikke for en må regne med at dagen går. Beregn minst 8-10 timer.

Turen starter ved Gråsjøen ved foten av Gråhaugfjellet. Herfra følges merket sti (med mange fuktige partier) sørover mot Svartvatnet som nås etter et par timer.

 

 

 

Svartvatnet (889 moh) ved foten av Snota-massivet.
Hold til venstre ved dette skiltet og kryss bekken i sørenden av Svartvatnet. Målet for turen skimtes bakerst til venstre i bildet så det er ennå nesten 800 høydemeter som skal forseres.

 

 

Like under toppen ligger det flere navnløse, idylliske småvann og tjønner.

 

 

 

 Fjellfloraen på Snota er relativt artsfattig på grunn av næringsfattige bergarter. Men her trives ei lita bregne som heter hestespreng. Den dukker opp mellom steiner i kystnære fjell slik som på Snota. Den er snarlik en persillekvast med egne sporebærende blader.

 

  

Det finnes 12-13 forskjellige sildrearter i de norske fjell. Stjernesildre er blant de vanligste og denne er ikke vanskelig å finne langs bekker og i snøleier, helt til snø og blokkmark setter en effektiv stopp for de fleste plantene det siste stykket opp mot toppen.

 

 

 

 

Fjellburkne er i bregne det er mye av, spesielt fra Svartvatnet og et par-tre hundre høydemeter videre opp mot toppen av Snota.

 

 

 

 

Mellom steinblokkene opp mot toppen finner issoleia utrolig nok egnete voksesteder. Dette er en skikkelig hardhaus som i Jotunheimen er funnet 2370 moh. Ingen andre planter er funnet høyere til fjells i Norge. På slutten av blomstringsperioden blir kronbladene røde-lilla av farge.

 

 

 

 

  Utsikten blir stadig mer imponerende etter hvert som høydemetrene tilbakelegges. Her ses "kamelpuklene" til Trollhetta (1614 moh.) og til venstre i bildet er Rindhatten (1335 moh.). Mellom Trollhetta og Rindhatten skimtes Tangvatna og Langvatnet. Gråsjøen i forgrunnen.

 

 

 

Etter å ha vandret i mye stein og ur er det godt for beina å bevege seg på et litt mykere underlag.

 

 

 

Endelig er toppen nådd og belønningen er en storslått utsikt over det meste av Trollheimen.

Her kan du skrive deg inn i turboka som ligger oppbevart i en  kasse som sannsynligvis må være den fineste i hele den norske fjellheimen.
 

 

Mot øst bak Gråsjøen ses fra venstre Rindhatten, Trollhetta og Geithetta. Svarthetta rager opp rett bak Geithetta.

Midt i bildet er Bossvatnet og Bossvasshøgda.

 

 Bildet viser noe av utsikten sørvover. I forgrunnen ses Fagerlidalen med Fagerlidalsvatna. Midt i bildet er Salen (1430 moh.) og rett bak ses den pyramideformete Neådalssnota (1621 moh.). Dalen til venstre er Naustådalen der stien mellom Trollheimshytta og Kårvatn går.

I horisonten helt øverst til venstre er Snøhetta og litt nærmere midten kan den skarpsynte kanskje skimte Storskrymten (1985 moh) som er det høyeste fjellet i Sør-Trøndelag.

 

GOD TUR!

Purpurvortemelk (Euphorbia atropurpurea) på Tenerife

På en tur til Tenerife i månedskiftet februar/mars, fant jeg noen fine forekomster av Euphorbia atropurpurea. Oversetter vi det vitenskapelige navnet, er det nærliggende å kalle denne planten for purpurvortemelk. Den har sine eneste kjente forekomster på Tenerife og er derfor en av de mange endemiske artene på den største av Kanariøyene. Bildene nedenfor er tatt 21. februar mellom Santiago del Teide og Masca på den vestlige delen av øya. Her stod den på ca. 1000 meters høyde.

Vortemelkslekta er en av de mest artsrike slektene i verden med ca. 2000 arter og er utbredt over hele verden. I Norge er det funnet 10-12 forskjellige arter, men de fleste er innført og derfor ikke å betrakte som naturlig forekommende i landet.

Felles for alle vortemelkartene er at de inneholder ei hvit, tyktflytende melkesaft som en skal være litt forsiktig med. Den kan være svært irriterende for huden.

Ved første øyekast kan det se ut som om blomstene er røde. Men ser en nærmere etter, vil en oppdage at de røde "blomstene" bare er  blader som er formet som ei beskyttende krukke rundt den virkelige blomsten. Kanskje skal disse fungere som reklameplakater for nektarspisende insekter.