Høyfjellsklokke (Campanula uniflora)

 

En av mine absolutte favoritter blant fjellplantene er høyfjellsklokke. Det er nesten utrolig at en slik liten og vever skapning kan finne seg til rette under de harde værforholdene som møter den i den norske fjellheimen. For her snakker vi om en ekte høyfjellsspesialist som i Sør-Norge bare unntaksvis er å treffe lavere enn 1300 moh.

 

 

 

 Sissihøa på Dovrefjell, 26.07.2013





N. Knutshøa på Dovrefjell, 24.07.2007

Høyfjellsklokke er ingen vanlig fjellplante og en skal være skarpsynt for å få øye på den. Med sine 5-10 cm kan den stikke seg bort i vegetasjonen, men har du først fått øye på den kan den stå rikelig som på Knutshøa på Dovrefjell.
I Norge forekommer den i det nordlige Jotunheimen i kommunene Lom og Vågå, på Dovrefjell og så vidt i det sørlige Trollheimen. Så gjør den et langt sprang til Junkerdalen nasjonalpark i Nordland og derfra mer eller mindre sammenhengende nordover til Kvænangen i Troms. Et slikt todelt utbredelsesmønster omtales gjerne som bisentrisk.

 

 

Gjerdhøa i Trollheimen, 19.07.2013

 

I Trollheimen er høyfjellsklokke meget sjelden og er bare funnet på Gjerdhøa og Nyhusfjellet på sørsida av Storlidalen. Det er litt forunderlig at den ikke opptrer i de botanisk rike områdene ved Gjevillvasskamban og Blåhøa på nordsida av Gjevillvatnet.



 

 

 

 

 Sissihøa på Dovrefjell, 26.07.2013

 

I 1880 gav forstmester Jacob Bøckmann Barth ut en bok med tittelen Knudshø eller fjeldfloraen. Her gir han en levende beskrivelse av de plantene han møtte på en tur fra Kongsvold Fjeldstue og over toppen av N. Knudshøa i begynnelsen av august 1879. Da Barth nærmet seg toppen av N. Knutshøa fant han plutselig ”…en liden nydelig langagtigt-tragtformet Blomst med dypt femfliget, mørkeblaa Krone, der titter saa fremmed og ubekjendt frem mellom Lavarterne….Det er jo den af os hidtil forgjæves eftersøgte lille enblomstrede Klokke (Campanula uniflora), .…

 

 

 

 

 

 

N. Knutshøa på Dovrefjell, 23.07.2007

 

 

  

 

N. Knutshøa på Dovrefjell, 24.07.2007

 

Den enslige blomsten hos høyfjellklokke er nikkende, men etter blomstring og befruktning strekker stengelen seg og får en opprett kapselfrukt i toppen. Gjennom noen små porer i øverst på kapselen spres de små frøene når vinden tar tak og rister i stengelen.

 

 

 

 

Einøvlingseggen på Dovrefjell, 22.07.2009


 

N. Knutshøa på Dovrefjell, 31.07.2005

 

 

 

Du finner flere bilder av høyfjellsklokke og andre norske fjellplanter på

ajakobsen.smugmug,com

You will find more photos of Campanula uniflora and other Norwegian alpine plants at

ajakobsen.smugmug.com 

 



 

 

 

Myrklegg (Pedicularis) i Norge - Lousewort (Pedicularis) in Norway

 

Myrklegg - Pedicularis

 

Myrkleggene utgjør ei stor gruppe planter, først og fremst på den nordlige halvkule, med i overkant av 500 ulike arter. I fjellene i det sørvestlige Kina (Yunnan og Sichuan) står over halvparten av alle verdens myrklegg-arter. 

Myrklegg-slekta er nå innordnet i snylterotfamilien etter at den lenge har tilhørt maskeblomstfamilien. Ikke så rart kanskje, da alle myrkleggene i større eller mindre grad snylter på andre planter.

I Norge har vi beskjedne åtte arter. Seks av dem har sin hovedutbredelse i alpine og arktiske områder. De resterende to artene, vanlig myrklegg og kystmyrklegg, er primært knyttet til lavlandet.

  

 

Gullmyrklegg - Pedicularis oederi 

Gullmyrklegg er blant  de tidligste plantene som kommer i blomst i fjellet. Allerede i første halvpart av juni kan de gule blomsterhodene lyse opp. Den opptrer vanligvis i et næringsrikt og fuktig miljø i fjellbjørkeskogen og den lavalpine sonen. Men den kan også stå på tørre rabber i høyfjellet og i Jotunheimen er den funnet på over 2000 moh. Gulmyrklegg er en sørnorsk art med utbredelse til de nordlige deler av Trøndelag.

Artsnavnet "oederi" kommer fra den tyske botanikeren Georg Christian Oeder (1728-1791) som i 1756 var på Dovrefjell for å samle stoff til et storverk om plantelivet i det danske riket. Resultatet av dette arbeidet var Flora Danica som kom ut med første bind i 1761. Her var det illustrasjoner av 60 forskjellige plantearter, blant annet av gullmyrklegg.

 

 

 

 Trøndelag, Rennebu kommune: Grønlifjellet, 02.07.2015

 

 

 



 

 Trøndelag, Rennebu kommune: Grønlifjellet, 02.07.2015


 



Trøndelag, Oppdal kommune: Midtre Knutshøa, 05.07.2008

 

 

 

Brannmyrklegg - Pedicularis flammea

 

Brannmyrklegg ligner på en spedbygd utgave av gullmyrklegg. Men i motsetning til gullmyrklegg som bare er funnet i Sør-Norge, må du til Nordland eller Troms for å finne brannmyrklegg. Her har den en kort blomstringsperiode straks snøen har forsvunnet.

Brannmyrklegg har jeg ennå til gode å se og derfor har jeg fått låne et foto av Einar Kongshaug som er vist her.

 

 

 

Nordland, Saltdal kommune: nordsida av Balvatnet, 11.07.2016

Foto: Einar Kongshaug

 

 

 



Bleikmyrklegg - Pedicularis lapponica  

 

 Blomstene hos bleikmyrklegg er lys gule, av og til på grensa til hvite. Tar du en nærmere titt, vil du se at blomstene er vridde og asymmetrisk bygd. Vanligvis vokser bleikmyrklegg på både tørrere og mer næringsfattig grunn enn gullmyrklegg. Spesielt i lyngrik mark kan den opptre i store mengder. På bildet nedenfor står den omgitt av krekling. Bleikmyrklegg er utbredt i fjelltrakter i hele landet.

 

 

 

 Trøndelag, Oppdal kommune: Nørdre Knutshøa, 22.06.2007

 

 

 

 

 

Oppland, Dovre kommune: ved Haukbekken på nordsida av Blåhøe

 

 

 

 Lodnemyrklegg - Pedicularis hirsuta

 

Som brannmyrklegg er også lodnemyrklegg en nordnorsk art, men den har en videre utbredelse som strekker seg fra Saltdal i Nordland til langt inn i Finnmark. I tillegg er den også svært vanlig på Svalbard.

 

 

 

Svalbard, Longyearbyen, 06.07.2014 

 

 

 

 

 Svalbard, Longyearbyen, 06.07.2014 

 

 

 

 

Nordland, Fauske kommune: Tverrfjellet i Sulitjelma, 10.07.2016

 

 

 

Kongsspir - Pedicularis sceptrum-carolinum  

 

 Kongsspir (også kalt Kong Karls septer) kan bli nærmere en meter høy og er derfor den desidert største av våre myrkleggarter. Blomsten er helt lukket i motsetning til de andre norske artene. Den sprer seg effektivt med vann og er derfor ofte å finne langs elver og bekker, av og til helt ned til kysten. Kongsspir har en østlig utbredelse i Norge fra Buskerud og Telemark i sør og videre nordover til det østligste Finnmark.

 

 

 

Trøndelag, Midtre Gauldal kommune: Hiåvollen ved elva Ena, 19.07.2011 

 

 

 

 

Trøndelag, Midtre Gauldal kommune: Hiåvollen ved elva Ena, 19.07.2011 

 

 

 

Vanlig myrklegg - Pedicularis palustris  

 

Vanlig myrklegg og kystmyrklegg er begge typiske lavlandsarter selv om de kan forekomme i fjellbjørkeskogen.

 

 

 

 

Trøndelag, Rennebu kommune, ved Svartdalssætra på Nerskogen, 15.07.2013 

 

 

 

Kystmyrklegg - Pedicularis sylvatica 

 

Kystmyrklegg følger kysten i et bredt belte fra Østfold og sammenhengende nordover til Trøndelag. I følge Artsdatabanken er det angitt et isolert funn fra Lurøy i Nordland.

 

 

 

 Trøndelag, Ørland kommune: Austråt, 05.06.2008

 

 

 

 Ullmyrklegg - Pedicularis dasyantha

 

 I kongeriket Norge er ullmyrklegg bare funnet på øya Spitsbergen på Svalbard der den står i tundra-vegetasjonen. Ellers har den en arktisk utbredelse, blant annet på den russiske øya Novaya Zemlya og fastlandet innenfor. Svært nærstående og lignende arter finner vi i arktiske strøk i Nord-Amerika.

Ullmyrklegg er lett å kjenne på de rødrosa blomstene og den kraftige behåringen mellom blomstene.

 

 

 

 Svalbard, Longyearbyen, 05.07.2014

 

 

Du finner flere bilder av norske fjellplanter på

ajakobsen.smugmug,com

You will find more photos of Norwegian alpine plants at

ajakobsen.smugmug.com

 

 

 

 

Høsttur til Neådalssnota I Trollheimen

 

 

Neådalssnota står for meg som et av de fineste og mektigste fjellene i Trollheimen. Med sine 1621 moh. ruver dette fjellet i landskapet uansett fra hvilken retningen du nærmer deg. Fjellet ligger midt i trekanten mellom Kårvatn, Trollheimshytta og Storli gård i Storlidalen, med andre i hjertet av Trollheimen. På sommeren er en topptur til Neådalssnota en fysisk krevende dagstur, uansett hvilken utgangspunkt turen har. De fleste tar derfor turen på ski en gang ut på ettervinteren, gjerne i mars eller april.

I flere år har jeg hatt lyst til å gjøre en barmarkstur til Neådalssnota og 19. september i år ble dette en realitet sammen turkamerat Einar Kongshaug (EK). Vi startet grytidlig fra Storli gård og fulgte Storbekkdalen opp til skaret mellom Storbekkhøa og Halsbekkhøa. Videre gikk vi på østsida av Namnlausvatnet og ned mot Sprikltjønnin og derfra inn dalen øst for Neådalspiken. Gikk opp på eggen mot øst og derfra skrådde vi opp til toppvarden.

 

  

  

Målet for turen - Neådalssnota, 1621 moh.

 

 

 

  

Neådalssnota sett fra Svarthetta

 

 

 

 

Neådalssnota sett fra Blåhøa

 

 

  

 

Turen startet fra Storli gård i Storlidalen kl. 06.30.

 Vi gikk vegen noen hundre meter før vi tok av mot høyre og fulgte stien mot Storbekkhøa.

(Foto: EK)

 

 

 

 

I det vi kom over skoggrensa fikk vi soloppgangen over Storsomrungsnebba (1798 moh.) og Storsalen (1720 moh.). Bakerst til høyre i bildet ses Navardalsbnebba (1662 moh.)

 

 

 



 

Østre Somrungsnebba (1698 moh.), Storsomrungsnebba og Storsalen

 

 



 

Vi fulgte stien mot Storbekkhøa til venstre i bildet (1504 moh.), men tok av fra denne rett over skoggrensa og fulgte Storbekkdalen fram til skaret mellom Storbekkhøa og Halsbekkhøa (1365 moh.) i horisonten midt i bildet.

 

 

 

 

I det vi kom opp på skaret mellom Storbekkhøa og Halsbekkhøa, åpenbarte dagens turmål seg. Et imponerende skue, men det virket nesten uoverkommelig langt til toppen.

 

 

 

 

Fra skaret gikk ferden videre nedover mot Namnlausvatnet.

(Foto: EK)

 

 

 

 

Fra Namnlausvatnet skrådde vi ned mot vestsida av Sprikltjønnin. Det var litt frustrerende å miste over 300 høydemeter fra skaret og ned til Sprikltjønnin, og det snek seg inn noen mørke tanker om returen da vi nødvendigvis måtte opp de samme høydemetrene.

 

 

 

 

Sprikltjønnin med Storlifjellet i bakgrunnen.

 

 

 

 

Midten av september kan ofte by på fine høstfarger i fjellet slik som her. Sprikltjønnknubben (1179 moh.) i bakgrunnen midt i bildet.

 

 

 

 

 

Turen bød på mange fine fotomotiv, så det ble en del stopp underveis for å hente fram fotoapparatet fra sekken. På dette tidspunktet var turens transportetappe over og moroa med oppstigningen kunne for alvor begynne.

(Foto: EK)

 

 

 

 

Her er ruta vi fulgte til toppen.

 

 

 

 

Hestespreng (Cryptogramma crispa)

Plantelivet på turen var ikke all verden å skryte av. I disse delene av Trollheimen er fjellet oppbygd av harde bergarter som gir et næringsfattig jordsmonn. Det meste var jo også avblomstret så seint i sesongen, spesielt etter en så tørr og varm sommer som vi har hatt i år. Hestespreng er ei bregne som er svært vanlig i de nedre delene av Neådalssnota.

 

 

 

 

Taggbregne (Polystichum lonchitis)

 

 

 

 

Fjellbunke (Deschampsia alpina)

 

 

 

 

 Nærbilde av akset til fjellbunke.
Fjellbunke skiller seg fra de fleste andre planter ved at den produserer kopier av seg selv i stedet for frø. Dette er en form for kloning og blir kalt for vivipari. Det er et fenomen som også forekommer hos andre planter i fjellet som fjellrapp, geitsvingel, harerug og knoppsildre. Vivipari kan være en smart strategi i høyfjellet der vekstsesongen kan være svært kort og tida enkelte år kan bli for knapp til befruktning, frødannelse og frømodning. Dette er likevel en nødløsning siden det bare lages kopier av morplanten, noe som ikke bidrar til den genetisk variasjonen som er nødvendig for å takle endrete miljøbetingelser.


 

 

Østeggen av Neådalssnota gir deg en  svært luftig opplevelse og egner seg ikke for de som sliter med høydeskrekk.

Toppvarden kan skimtes midt på fjellet.

 

 

 

 

Fra den nesten loddrette østeggen av Neådalssnota ses en flik av Snotvatnet, Øvre Salsvatnet og toppen av Snota.

 

 

 

 

Snotvatnet (nærmest) og Nedre Salsvatnet. I bakgrunnen, litt til høyre for midten i bildet, ses Trollhetta-toppene.

 

 

 

Vi nærmer oss toppen, men må stadig ta noen stopp for å beundre den fantastiske utsikten mot andre Trollheims-topper. Neådalspiken i forgrunnen.

 

 

 

Kråkefotplanten fjell-lusegras (Huperzia appressa) fulgte oss helt til topps.

 

 

 

 Endelig ble toppen nådd kl. 12.20.

 

 

 

 

Utsikt fra toppen mot øst med Snota til venstre og Tollhettta til høyre.
 (Foto: EK)

 

En topptur til Neådalssnota er en krevende tur, men er likevel varmt å anbefale for dem som er vant til lange turer i fjellet. Vi brukte omtrent 12 timer på hele turen, riktignok med mange fotostopp. Men minst 10 timer bør en regne med å bruke. Fra Storlidalen er det omtrent 14 kilometer til toppen, altså ikke spesielt langt. Men her går du stort sett i terreng uten stier og noen form for merking og ikke minst er det mye og løs stein opp mot toppen.

August og første halvpart av september er nok det beste tidspunktet for en barmarkstur til Neådalssnota. Da er det lite snø og lite vann i bekker som må krysses. Skal du ta turen som dagstur, bør du ikke gå turen seinere på året enn vi gjorde - da vil daglengden bli en stressfaktor.

 

 

 

 

 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reinheim og Snøheim på Dovrefjell

 Snøhetta - 2286 moh.

Den første som vi med sikkerhet vet nådde toppen av Snøhetta, var den dansk-norske geologen Jens Esmark. Det har knyttet seg litt usikkerhet til når dette skjedde og ofte angis 1798 som året da Esmark nådde toppen. Men mest sannsynlig fant denne førstebestigningen sted i første halvpart av august 1801 i forbindelse med et lengre opphold Esmark hadde i Folldalsområdet denne sommeren. Han hadde med en høydemåler på denne turen og beregnet Snøhettas høyde til omtrent 8000 fot som tilsvarer ca. 2500 moh. På denne tiden ble Snøhetta ansett for å være Norges høyeste fjell inntil mange av Jotunheimens topper ble høydemålt noen ti-år senere.
Esmark ble i 1814 professor i mineralogi ("bergvidenskaberne") ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania. For sin vitenskapelige innsats er en isbre på nordsida av Isfjorden på Svalbard oppkalt etter han - Esmarkbreen.

 

 

 

På slutten av 1800-tallet hadde fotturistene for alvor oppdaget Dovrefjell som et spennende turområde. Men overnattingsmulighetene var begrenset til fjellstuene langs den "Gamle Kongeveg" og herfra var det lang veg inn i det spennende Snøhetta-området. Derfor fikk fjellentusiasten og innehaveren av Hjerkinn fjellstue, Johan Jerkinn, satt opp ei hytte helt inne ved foten av Snøhetta på nesten 1700 meters høyde.

Johan Hjerkinn 

 

 

Hytta som stod klar til bruk i 1888 fikk navnet Reinheim og ble straks populær blant de ivrigste fjellvandrerne. I 1922, året etter åpningen av Dovrebanen, ble hytta overtatt av Den Norske Turistforening som satte den i stand, etter at den i noen år hadde vært lite besøkt og forfallet hadde satt sine tydelige spor. I august 1923 stod den igjen åpen for bruk av fjellvandrerne.

Reinheim ved foten av Snøhetta.
 

I bakgrunnen til venstre ses Vesttoppen av Snøhetta.

Bildet er tatt i 1915 av Anders Beer Wilse.


 

Snøhetta med Stridåtjørninn i forgrunnen. Gamle Reinheim lå omtrent ved den røde pila på bildet.


 

I de første årene etter 2. verdenskrig fikk fotturismen i fjellet et kraftig oppsving og behovet for ei større og mer tidsriktig hytte meldte seg. Fra Hjerkinn ble det anlagt en veg vestover til Stridåtjørnin og her ble den nye Reinheim satt opp. Sommeren 1952 var den klar til å ta i mot de første turistene mens den gamle Reinheim ble revet.  

 

I dag er det bare rester av grunnmuren som står igjen av den gamle Reinheim-hytta. Det er satt opp en varde med ei metallplate med tekst som vist på bildet nedenfor. 

 

 

 

 

 

Allerede i 1923 hadde forsvaret etablert et øvingsfelt i området rett vest for Hjerkinn. Det var ikke mange skuddene som ble avfyrt de første årene, men fra midten av 1950-tallet økte aktiviteten betraktelig. Et voksende behov for å huse de militære mannskapene gjorde seg gjeldene og Reinheim ble derfor overtatt av forsvaret i 1959 og fikk nå navnet Snøheim.

Snøheim  - 1474 moh.

Ei tredje Reinheim-hytte ble så satt opp som selvbetjeningshytte i 1961, idyllisk beliggende innerst i Stroplsjødalen. Her fungerer den i dag som et godt utgangspunkt for toppturer til Snøhetta og vandringer videre vestover mot Åmotsdalen og Sunndalsfjella. Forsvarets skyting i områdene harmonerte svært dårlig med det sårbare høyfjellsøkosystemet på Dovrefjell og i 1999 vedtok Stortinget at skytefeltet skulle legges ned. De siste skuddene ble avfyrt i 2008 og det pågår nå et omfattende oppryddings- og naturrestaureringsarbeid som trolig vil være sluttført i 2020. Metallskrap, blindgjengere og miljøfarlig avfall skal fjernes og forhåpentligvis vil fjellvegetasjonen på lang sikt slette sporene etter 85 års militær aktivitet. Snøheim er igjen i Den Norske Turistforenings eie.
Det har vært mye diskusjon om vegen mellom Hjerkinn og Snøheim skal stenges og tilbakeføres til naturen slik som de fleste andre vegene i området. Men nå er det endelig vedtatt at strekningen kun skal trafikkeres med buss - fra ca. 20. juni og til begynnelsen av oktober (slik det har fungert de siste årene). Etter mitt syn er dette en meget god ordning.

 

 Nye Reinheim i Stroplsjødalen stod ferdig i 1961.

 

 

Fra Snøheim er det merkete ruter til Snøhetta og mange av de andre storslåtte toppene i området.