Høsttur til Neådalssnota I Trollheimen

 

 

Neådalssnota står for meg som et av de fineste og mektigste fjellene i Trollheimen. Med sine 1621 moh. ruver dette fjellet i landskapet uansett fra hvilken retningen du nærmer deg. Fjellet ligger midt i trekanten mellom Kårvatn, Trollheimshytta og Storli gård i Storlidalen, med andre i hjertet av Trollheimen. På sommeren er en topptur til Neådalssnota en fysisk krevende dagstur, uansett hvilken utgangspunkt turen har. De fleste tar derfor turen på ski en gang ut på ettervinteren, gjerne i mars eller april.

I flere år har jeg hatt lyst til å gjøre en barmarkstur til Neådalssnota og 19. september i år ble dette en realitet sammen turkamerat Einar Kongshaug (EK). Vi startet grytidlig fra Storli gård og fulgte Storbekkdalen opp til skaret mellom Storbekkhøa og Halsbekkhøa. Videre gikk vi på østsida av Namnlausvatnet og ned mot Sprikltjønnin og derfra inn dalen øst for Neådalspiken. Gikk opp på eggen mot øst og derfra skrådde vi opp til toppvarden.

 

  

  

Målet for turen - Neådalssnota, 1621 moh.

 

 

 

  

Neådalssnota sett fra Svarthetta

 

 

 

 

Neådalssnota sett fra Blåhøa

 

 

  

 

Turen startet fra Storli gård i Storlidalen kl. 06.30.

 Vi gikk vegen noen hundre meter før vi tok av mot høyre og fulgte stien mot Storbekkhøa.

(Foto: EK)

 

 

 

 

I det vi kom over skoggrensa fikk vi soloppgangen over Storsomrungsnebba (1798 moh.) og Storsalen (1720 moh.). Bakerst til høyre i bildet ses Navardalsbnebba (1662 moh.)

 

 

 



 

Østre Somrungsnebba (1698 moh.), Storsomrungsnebba og Storsalen

 

 



 

Vi fulgte stien mot Storbekkhøa til venstre i bildet (1504 moh.), men tok av fra denne rett over skoggrensa og fulgte Storbekkdalen fram til skaret mellom Storbekkhøa og Halsbekkhøa (1365 moh.) i horisonten midt i bildet.

 

 

 

 

I det vi kom opp på skaret mellom Storbekkhøa og Halsbekkhøa, åpenbarte dagens turmål seg. Et imponerende skue, men det virket nesten uoverkommelig langt til toppen.

 

 

 

 

Fra skaret gikk ferden videre nedover mot Namnlausvatnet.

(Foto: EK)

 

 

 

 

Fra Namnlausvatnet skrådde vi ned mot vestsida av Sprikltjønnin. Det var litt frustrerende å miste over 300 høydemeter fra skaret og ned til Sprikltjønnin, og det snek seg inn noen mørke tanker om returen da vi nødvendigvis måtte opp de samme høydemetrene.

 

 

 

 

Sprikltjønnin med Storlifjellet i bakgrunnen.

 

 

 

 

Midten av september kan ofte by på fine høstfarger i fjellet slik som her. Sprikltjønnknubben (1179 moh.) i bakgrunnen midt i bildet.

 

 

 

 

 

Turen bød på mange fine fotomotiv, så det ble en del stopp underveis for å hente fram fotoapparatet fra sekken. På dette tidspunktet var turens transportetappe over og moroa med oppstigningen kunne for alvor begynne.

(Foto: EK)

 

 

 

 

Her er ruta vi fulgte til toppen.

 

 

 

 

Hestespreng (Cryptogramma crispa)

Plantelivet på turen var ikke all verden å skryte av. I disse delene av Trollheimen er fjellet oppbygd av harde bergarter som gir et næringsfattig jordsmonn. Det meste var jo også avblomstret så seint i sesongen, spesielt etter en så tørr og varm sommer som vi har hatt i år. Hestespreng er ei bregne som er svært vanlig i de nedre delene av Neådalssnota.

 

 

 

 

Taggbregne (Polystichum lonchitis)

 

 

 

 

Fjellbunke (Deschampsia alpina)

 

 

 

 

 Nærbilde av akset til fjellbunke.
Fjellbunke skiller seg fra de fleste andre planter ved at den produserer kopier av seg selv i stedet for frø. Dette er en form for kloning og blir kalt for vivipari. Det er et fenomen som også forekommer hos andre planter i fjellet som fjellrapp, geitsvingel, harerug og knoppsildre. Vivipari kan være en smart strategi i høyfjellet der vekstsesongen kan være svært kort og tida enkelte år kan bli for knapp til befruktning, frødannelse og frømodning. Dette er likevel en nødløsning siden det bare lages kopier av morplanten, noe som ikke bidrar til den genetisk variasjonen som er nødvendig for å takle endrete miljøbetingelser.


 

 

Østeggen av Neådalssnota gir deg en  svært luftig opplevelse og egner seg ikke for de som sliter med høydeskrekk.

Toppvarden kan skimtes midt på fjellet.

 

 

 

 

Fra den nesten loddrette østeggen av Neådalssnota ses en flik av Snotvatnet, Øvre Salsvatnet og toppen av Snota.

 

 

 

 

Snotvatnet (nærmest) og Nedre Salsvatnet. I bakgrunnen, litt til høyre for midten i bildet, ses Trollhetta-toppene.

 

 

 

Vi nærmer oss toppen, men må stadig ta noen stopp for å beundre den fantastiske utsikten mot andre Trollheims-topper. Neådalspiken i forgrunnen.

 

 

 

Kråkefotplanten fjell-lusegras (Huperzia appressa) fulgte oss helt til topps.

 

 

 

 Endelig ble toppen nådd kl. 12.20.

 

 

 

 

Utsikt fra toppen mot øst med Snota til venstre og Tollhettta til høyre.
 (Foto: EK)

 

En topptur til Neådalssnota er en krevende tur, men er likevel varmt å anbefale for dem som er vant til lange turer i fjellet. Vi brukte omtrent 12 timer på hele turen, riktignok med mange fotostopp. Men minst 10 timer bør en regne med å bruke. Fra Storlidalen er det omtrent 14 kilometer til toppen, altså ikke spesielt langt. Men her går du stort sett i terreng uten stier og noen form for merking og ikke minst er det mye og løs stein opp mot toppen.

August og første halvpart av september er nok det beste tidspunktet for en barmarkstur til Neådalssnota. Da er det lite snø og lite vann i bekker som må krysses. Skal du ta turen som dagstur, bør du ikke gå turen seinere på året enn vi gjorde - da vil daglengden bli en stressfaktor.

 

 

 

 

 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reinheim og Snøheim på Dovrefjell

 Snøhetta - 2286 moh.

Den første som vi med sikkerhet vet nådde toppen av Snøhetta, var den dansk-norske geologen Jens Esmark. Det har knyttet seg litt usikkerhet til når dette skjedde og ofte angis 1798 som året da Esmark nådde toppen. Men mest sannsynlig fant denne førstebestigningen sted i første halvpart av august 1801 i forbindelse med et lengre opphold Esmark hadde i Folldalsområdet denne sommeren. Han hadde med en høydemåler på denne turen og beregnet Snøhettas høyde til omtrent 8000 fot som tilsvarer ca. 2500 moh. På denne tiden ble Snøhetta ansett for å være Norges høyeste fjell inntil mange av Jotunheimens topper ble høydemålt noen ti-år senere.
Esmark ble i 1814 professor i mineralogi ("bergvidenskaberne") ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania. For sin vitenskapelige innsats er en isbre på nordsida av Isfjorden på Svalbard oppkalt etter han - Esmarkbreen.

 

 

 

På slutten av 1800-tallet hadde fotturistene for alvor oppdaget Dovrefjell som et spennende turområde. Men overnattingsmulighetene var begrenset til fjellstuene langs den "Gamle Kongeveg" og herfra var det lang veg inn i det spennende Snøhetta-området. Derfor fikk fjellentusiasten og innehaveren av Hjerkinn fjellstue, Johan Jerkinn, satt opp ei hytte helt inne ved foten av Snøhetta på nesten 1700 meters høyde.

Johan Hjerkinn 

 

 

Hytta som stod klar til bruk i 1888 fikk navnet Reinheim og ble straks populær blant de ivrigste fjellvandrerne. I 1922, året etter åpningen av Dovrebanen, ble hytta overtatt av Den Norske Turistforening som satte den i stand, etter at den i noen år hadde vært lite besøkt og forfallet hadde satt sine tydelige spor. I august 1923 stod den igjen åpen for bruk av fjellvandrerne.

Reinheim ved foten av Snøhetta.
 

I bakgrunnen til venstre ses Vesttoppen av Snøhetta.

Bildet er tatt i 1915 av Anders Beer Wilse.


 

Snøhetta med Stridåtjørninn i forgrunnen. Gamle Reinheim lå omtrent ved den røde pila på bildet.


 

I de første årene etter 2. verdenskrig fikk fotturismen i fjellet et kraftig oppsving og behovet for ei større og mer tidsriktig hytte meldte seg. Fra Hjerkinn ble det anlagt en veg vestover til Stridåtjørnin og her ble den nye Reinheim satt opp. Sommeren 1952 var den klar til å ta i mot de første turistene mens den gamle Reinheim ble revet.  

 

I dag er det bare rester av grunnmuren som står igjen av den gamle Reinheim-hytta. Det er satt opp en varde med ei metallplate med tekst som vist på bildet nedenfor. 

 

 

 

 

 

Allerede i 1923 hadde forsvaret etablert et øvingsfelt i området rett vest for Hjerkinn. Det var ikke mange skuddene som ble avfyrt de første årene, men fra midten av 1950-tallet økte aktiviteten betraktelig. Et voksende behov for å huse de militære mannskapene gjorde seg gjeldene og Reinheim ble derfor overtatt av forsvaret i 1959 og fikk nå navnet Snøheim.

Snøheim  - 1474 moh.

Ei tredje Reinheim-hytte ble så satt opp som selvbetjeningshytte i 1961, idyllisk beliggende innerst i Stroplsjødalen. Her fungerer den i dag som et godt utgangspunkt for toppturer til Snøhetta og vandringer videre vestover mot Åmotsdalen og Sunndalsfjella. Forsvarets skyting i områdene harmonerte svært dårlig med det sårbare høyfjellsøkosystemet på Dovrefjell og i 1999 vedtok Stortinget at skytefeltet skulle legges ned. De siste skuddene ble avfyrt i 2008 og det pågår nå et omfattende oppryddings- og naturrestaureringsarbeid som trolig vil være sluttført i 2020. Metallskrap, blindgjengere og miljøfarlig avfall skal fjernes og forhåpentligvis vil fjellvegetasjonen på lang sikt slette sporene etter 85 års militær aktivitet. Snøheim er igjen i Den Norske Turistforenings eie.
Det har vært mye diskusjon om vegen mellom Hjerkinn og Snøheim skal stenges og tilbakeføres til naturen slik som de fleste andre vegene i området. Men nå er det endelig vedtatt at strekningen kun skal trafikkeres med buss - fra ca. 20. juni og til begynnelsen av oktober (slik det har fungert de siste årene). Etter mitt syn er dette en meget god ordning.

 

 Nye Reinheim i Stroplsjødalen stod ferdig i 1961.

 

 

Fra Snøheim er det merkete ruter til Snøhetta og mange av de andre storslåtte toppene i området.